Før og i løpet av ferien har vi trent jakt en gang på Bikkjebu, en gang på jordet i Skoger og to ganger på Gjellebekk. For min egen del vil jeg oppsummere litt fra disse treningene.
Både på Bikkjebu og den ene treningen på Gjellebekk var det kun oss i flokken som trente. På Bikkjebu sitter Astro i bilen mens Sprocket trener og vi får trent helt uten forstyrrelser. Dette kombinert med at vi legger opp kompliserte/sammensatte treninger ("Hemsedal-metoden") gir både Sprocket og meg det beste utbyttet. Så lenge han ikke helt vet hva som skal skje blir han helt avhengig av meg og dermed veldig førbar. Det kan være en utfordring i seg selv å lage kompliserte og varierte opplegg, og en oppskrift kan ikke gjentas ofte før den er gjennomskuet.
Det som har dukket opp igjen nå er at Sprocket har en del lyd og store forventninger når vi skal kaste markeringer. Han gir ikke tegn på å knalle heldigvis, men jeg har line på for sikkerhets skyld. Jeg forsøker å veksle mellom å vente han litt ut eller gå noen skritt før vi stiller oss opp igjen. Dette bedrer seg gradvis ettersom vi får trent et par markeringer. Jeg ser at han fortsatt markerer veldig godt, selv med uro og han husker godt selv om vi gjør andre ting i mellomtiden.
Fremadsendinger begynner å ligne noe! Han løper rett ut dit jeg ønsker han og går i søk på signal. Jeg fikk testet dirigering skikkelig på jordet i Skoger der vi la ned en 3-4 dummier i det høye sivet (vi gikk en stor omvei for å ikke lage "duftsti" for hundene). Jeg sendte Sprocket ca 5 m fra sivet og området der dummiene lå var ca 20 m ut i sivet. Han mistet litt retningen og jeg så han nesten ikke grunnet det høye sivet, men på et vis fikk jeg dirigert han inn til dummiene og blåste signal. Han mestret denne oppgaven helt som jeg håpet! Og belønningen ordnet han selv ved å løpe avgårde mot en tispe som var på slutten av løpetida (typisk Sprocket-stil), men jeg fikk heldigvis stanset han før han nådde fram.
På Gjellebekk fikk vi trent både på vann og med vilt (and). Sprocket hadde ikke noe mer dragning på vannmarkering (havnet på en øy) enn de andre markeringene da vi kastet trippelt den gangen vi var der alene. Den andre gangen vi var der med flere tisper tilstede var han ikke helt seg selv i varmen og det ble litt klabb og babb med tilhørende negativ stemning, men han forsøkte ihvertfall å finne den markeringen jeg sendte på. Han var veldig ivrig etter å jobbe da han hadde vært stallet opp mens de andre jobbet. Dette er en fin trening for oss begge, men det blir litt slitsomt når han tar egne valg, ikke gidder å høre eller blir distrahert av tispelukt i terrenget. Jeg innser at denne treningen burde hatt et annet fokus fra meg siden det var mange "forstyrrelser" tilstede. Jeg burde lagt opp en mer komplisert trening enn trippel markering (blandet inn litt mer fotgående, fremadsending eller felt kanskje). Hunden kan tross alt ikke bli bedre enn føreren!
Vilttreningen gikk over all forventning. Første gangen løftet han den i det minste opp, men var ikke veldig interessert i å levere til meg. Jeg sto på kort avstand og oppmuntret og roste så godt jeg kunne, samt at jeg satte meg ned på huk med ryggen til for å virke mindre truende til byttet. Den andre gangen vi var på Gjellebekk avleverte Sprocket i hånd på andre forsøk! :) Jeg sto fortsatt nært, men i "vanlig positur". Vi var alene på Gjellebekk da de andre hadde reist og Sprocket trengte ikke tøffe seg for tispene.
En siste ting som jeg opplever er at tennisball er en belønning som Sprocket setter mer og mer pris på. Når det gjelder jakttrening er vi ikke så fokusert på å ha med de beste godbitene da selve apporteringen ofte er en belønning i seg selv, men å kunne avslutte med et par kast med tennisball er veldig gøy!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar