Hanne ser lyset i sporet!

I kveld har Sprocket og jeg gått spor i runderingsterrenget på Bikkjebu. Det var rundt 180 m langt ifølge Google Track. To venstrevinkler, kryssing av midtlinjen i runderingsterrenget to ganger og tre pinner (en pinne ble lagt på midtlinjen og en blant flere pinner som en ekstra utfordring). Det var varmt vær, sol og lett vind (bris). Sporet lå 20 min og jeg hadde merket opp et sporoppsøk.

Sprocket var veldig ivrig før vi skulle gå sporet. Jeg er alltid flink med å reklamere for at jeg stikker avgårde med reven hans. Da vi startet på sporoppsøket surret han litt med hva han skulle gjøre, men ved ny kommando gikk han rett mot sporet og startet riktig vei. Jeg forsøker å holde press i lina for å øke motivasjonen. Jeg holdt igjen litt ved midtlinjen for å signalisere at her kan det være noe. Og pinnen fant han! Samtlige pinner ble funnet underveis, og han vinkler fint.

De siste sporene vi har gått syns jeg Sprocket pendler en del og virker direkte ukonsentrert. Jeg har lurt på om jeg har gjort det for lett for han eller hva dette skyldes. Det er jo en kjensgjerning at han ikke gidder å jobbe hvis han mener dette er noe han kan. Men plutselig innså jeg det: han får jo ingen oppbakking fra meg! Når han virrer og nesten virker usikker har jeg kommandert han til å fortsette å spore, men jeg har ikke rost han når han går videre med nesa i bakken. Så da fyker den opp igjen! Men i dag fikk jeg bakket han opp og motivasjonen var tilbake! Vi var på siste strekket av sporet da jeg innså dette så vi fikk ihvertfall en god avslutning og masse jubel og feiring ved sporslutt. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke har skjønt dette tidligere. Belønningen ved å finne pinner er tydeligvis ikke nok til å holde motivasjonen.