Når man havner i et blindspor med en stri og umotivert hund....

Sprocket og jeg har kjørt oss helt inn på et blindspor når det gjelder lydighet i konkurransesetting. Dette har jeg ettertrykkelig fått bevist den siste uka og jeg vil skrive ned noen erfaringer og tanker jeg gjør meg i den forbindelse.

Torsdag 1.mai deltok vi på LP-stevne i Moss. Vi hadde startnummer 17 og jeg sto klar ved ringen da fellesdekk for start 9 og utover skulle inn. Dommeren tok 5 ekvipasjer om gangen så jeg følte meg ganske sikker på at vi ikke kom med denne runden. Men jammen måtte jeg ikke hente Sprocket (som heldigvis var luftet rett før) og løpe inn i ringen. Tannvisning gikk strålende, dommer var hyggelig og gikk skånsomt fram til alle ekvipasjer så vi fikk 10! Sprocket viste litt interesse for dobbermantispa som sto ved siden av og jeg måtte jobbe med å holde han på plass i utgangsstilling.

Det var tid for fellesdekk.... Neddekken gikk ganske sakte, men han ble ihvertfall liggende rett og ble liggende da jeg gikk i fra. Sprocket lå med tispen på sin høyre side og publikum på venstre. Plutselig reiser en border collie seg og tusler bort til eier. Sprocket titter innimellom mot tispen, men ligger rolig. Det nærmer seg slutten... Men så kikker tispa tilbake! Så da tar Sprocket det som en invitasjon for å hilse på og dermed er det slutt på fellesdekk for oss.

Da det var tid for resten av øvelsene varmet jeg opp med kontakt og vendinger. Sprocket virket glad og oppmerksom, og Christian reklamerte for leverposteien som er premie. Vel tilbake i ringen var all kontakt borte! På lineføringen daltet han etter og det ble bare rot med vendinger og taktskifte. Han fulgte bak meg idet jeg startet å gå på dekk fra holdt og tuslet forbi før han somlet seg tilbake. På innkallingen løp han ut av ringen før jeg fikk kalt inn (han ble satt igjen på den siden av ringen hvor publikum og hunder satt). På stå under marsj var han helt i en annen verden og selv om jeg forsøkte å peppe han litt opp og klappe på brystet var det ingen kontakt overhodet... Dommeren ønsket meg bare lykke til videre og anbefalte litt konkurransetrening.

På lørdag var det tid for vårcup på Bikkjebu og vi startet med lydighet. Dette er kjente omgivelser og minimalt med forstyrrelser under enkeltøvelser. Dekken gikk bra, han hadde en ok fart ned, selv om det gikk litt tid fra kommando til han la seg. Og han ble liggende relativt rolig, bortsett fra et par småsnusinger, hvorav han akte seg noen cm fram på den ene. Karakter: 10!

Lineføringen ble blåkopi av torsdag, og på dekk under marsj var det samme reaksjon som stå under marsj - helt borte. Jeg forsøkte apportering siden dette kan være motiverende. Her våknet han og hentet bukken med god fart! Men han glemte litt at han skulle levere og jeg måtte blant annet dobbeltkommandere så vi fikk 5. På innkallingen kom han igjen med god fart, men styrte rett mot den store stubben på enden av apellbanen for å tisse... Stri hund, sa dommer'n!

Resten av vårcupen var det to runder i feltet, hvorav den første ble bedømt av dommer i tillegg. Første feltet jobbet Sprocket godt, men uten særlig system i søket. Han fant 3 gjenstander på de 5 minuttene vi hadde og hadde god motivasjon hele veien. Han tisset et par ganger i feltet, og med tre gjenstander er det maks 8 i karakter, så vi fikk 7. Jeg fikk høre etterpå at han hadde flyttet på en gjenstand. Jeg lurer på om jeg så at han hadde den for jeg stusset på oppførselen et sted underveis (og det var samme sted som gjenstanden lå), men han hadde ikke kjempelyst til å komme inn med gjenstandene i dag så jeg måtte motivere de gangene jeg så han plukket opp.

Neste runde i feltet ble det mye tissing, men han søkte seg gjennom store deler av feltet og fant to gjenstander. Da det var igjen et halvt minutt satt han seg ned og dreit to meter inn i feltet... Jeg tror han var både sliten og drittlei! Siste øvelse var budføring og det pleier han å mestre, men også det ble bare surr og han tasset bort i krattet på vei tilbake for å snuse da jeg endelig hadde fått han over til hjelpefører.

Hvor skal jeg begynne? Jeg innser at vi trenger trening på forstyrrelser, men vi er så langt unna der vi bør være når det gjelder momentene at jeg ikke aner hvor vi skal begynne. Vi må trene på å krysse ringbånd og fortsatt kunne ha kontakt og motivasjon til å jobbe. Vi må kjede øvelser og strekke kravet jeg setter før belønning kommer. Sprocket må ha en motivasjon/belønning som han syns det er verdt å jobbe for. Vi kan ikke terpe øvelser for da gidder han ikke jobbe i det hele tatt. Veien er lang... Sprocket er stri og gir ikke ved dørene under treningen. Her må det oppmuntres og motiveres for hver minste ting vi gjør. Så fort jeg strekker kravene gidder han ikke jobbe.

Jeg har tatt en beslutning: vi har trukket oss fra helgens bruksstevne som skulle vært vår etterlengtede debut. Vi har ingenting der å gjøre når lydigheten går helt i stå, og jeg er redd vi ville kjørt oss enda mer fast. Neste stevne er lørdag 31.mai. Vi skal legge oss i hardtrening med momenter, forstyrrelser, kjeding osv for å se hvordan det går og om vi i det hele tatt har noe i ringen å gjøre. Jeg vil ikke gi meg før jeg prøvd en gang til, og dette kommer til å kreve alt jeg har. Men jeg begynner å leke med tanken på at vi kanskje bare bør gjøre det som er gøy for Sprocket og det foregår helt klart ikke i en lydighetsring slik det ser ut nå. Kanskje vi bare skal trene spor, rundering og jakt og måle vår egen fremgang, uten å stille til start i konkurranser og ødelegge det fine forholdet vi får når vi samarbeider godt. For det er tross alt det som er det viktigste; en glad og harmonisk hund! <3