Passeringstreningen begynner å gi resultater!

Sprocket sliter med å passere store (hann)hunder på tur. I de verste periodene har vi nesten ikke kunnet møte en annen hund i det hele tatt uten at han enten hyler og skal bort for å hilse eller har et utfall med aggressiv adferd i retning av hunden. Dette er forferdelig slitsomt og har gjort at vi ikke syns det er så stas å gå på tur. Vi har etterhvert forstått at han er en veldig usikker hund og reaksjonene er et slags "angrep er mitt beste forsvar" for ikke å vise usikkerheten sin.

Nå har vi jobbet med passering av andre hunder i snart 2 år (!). Vi startet med et gå pent i bånd-kurs i med Liv Sandseter våren for to år siden. Høsten samme år gikk vi passeringskurs med Nina Haaland hos Hund i fokus. Her lærte vi mange teknikker for å avlede hundens oppmerksomhet og unngå utfall mot hunder på tur, blant annet sladretrening og blokkering. Vi har siden kurset jobbet mer eller mindre systematisk med sladretrening på lufteturene. All kontakt dvs. sladring skal belønnes med godbit (og gjerne klikker først). Ved de mest intense passeringene har vi forsøkt å blokkere, dvs. stilt oss imellom Sprocket og møtende hund eller holdt han fysisk bak oss med godbiter i hånda som er trykket mot snuten hans. Vi har også stilt opp dersom Nina trenger figuranter på sine passeringskurs da det er kjempefin trening for oss.

Det tok lang tid før vi lærte oss å lese møtesituasjonene - hva er det som trigger utfall, hvilke hunder går greit å passere, hvor stor avstand kan vi ha osv. Vi kom raskt fram til at her er det ingen fasit! Det vi har erfart er at det spesielt er store, mørke hunder som er problematisk, og særlig dersom de stirrer, lager lyd, har utfall eller går i flexibånd/langt unna eier. Møter vi eier og hund som er rolige og ikke bryr seg om oss, har vi hatt gode opplevelser og passeringer. Vi har forsøkt å være flink til å gå turer der vi vet vi møter hunder slik at vi får trent masse, men det har vært litt opp og ned. Det har ikke vært så viktig hvor fristende godbitene har vært. Har det gått skeis kan ikke den møreste biffen redde situasjonen. Det er akkurat som det har gått ned en rullegardin for øya til Sprocket.

Kontakt!!

Den største utfordringen som fører har vært å ikke vise ovenfor Sprocket at jeg blir stresset i situasjonen, siden han fanger opp dette. Et typisk møte med hund startet med at vi strammet inn båndet og kjeftet på Sprocket hvis han lagde lyd eller prøvde med utfall. Hva forteller vi hunden da? Jo; pass deg, her kommer en hund! Måten vi har snudd på dette er å jobbe med sladring - belønne når Sprocket ser på oss og varsler om at hunden kommer - uten å reagere med uønsket adferd. Dette har tatt lang tid og det er endelig nå vi føler at vi har kontroll på situasjonen. Vi har også gått med kortere line i større del av turen, slik at en innstramming idet det kommer hund ikke blir like "illevarslende". Han skal ønske å gå ved vår side og ha kontakt.

De siste 3-4 ukene har vi vært inne i en veldig god periode med passeringer. Vi har møtt mange ukjente hunder, både på turer rundt i Drammen og på Beitostølen i påskeferien. Jeg har tenkt at hvis vi klarer å ha flest positive opplevelser på tur, vil dette gi ringvirkninger. Særlig hvis vi får avsluttet turen med en god opplevelse. Målet på tur har derfor vært å ha flest mulig passeringer med ønsket adferd og belønne dette skikkelig. Samtidig har Sprocket fått klar beskjed dersom vi ikke har klart å passere andre hunder. Vi går for tiden på ferdselsprøve-kurs med Torill og Trond-Egil Groth fra Schäfer-miljøet og de har lagt vekt på å være tydelige ledere for hundene. Sprocket trenger krystallklare beskjeder, både når det gjelder belønne det som er bra og korreks for uønsket adferd. Vi har også blitt bevisste på hva vårt eget kroppsspråk forteller Sprocket og prøver dermed å vise ro og autoritet i møtesituasjonene.